Oslo Elveforum

PULS ble startet i 1988 som et samarbeidsprosjekt mellom 11 av de største og ledende klubbene i Groruddalen. Jernbanen trengte flere spor og mer plass – de så til den bortglemte Alnaelva i bånn av Groruddalen: den kan vi legge i rør og få mye ut av! Puls-prosjektet hadde avgjørende betydning for at elva blei redda og fikk miljøaktiviteten opp i klubber og velforeninger i Groruddalen.

Av Arne Bernhardsen

Klubbene som organiserte PULS, var organisert på Fellesmeieriet Oslo, Fabritius, Standard telefon og kabel, Norsk Viftefabrikk, Jernbaneverkstedet på Nyland, Kværner, Jordan m.fl. De representerte flere fagforbund, som Fellesforbundet (FF), Nærings- og nytelsesmiddelarbeiderforbundet (NNN), Treindustriarbeiderforbundet (nå i FF), Norsk Jernbaneforbund (NJF) og Grafisk forbund (nå i FF).

PULS-prosjektet fikk støtte fra Miljøverndepartementet i årene 1989-1991. Det førte til at vi kunne ansette og lønne en leder for prosjektet (hovedverneombud på Fabritius). Møter og aktiviteter var i hovedsak på dagtid. Det ble gitt fri til å delta i henhold til Hovedavtalens bestemmelser! Klubbrepresentantene var som regel klubbens leder og hovedverneombud. 

PULS stilte målsettinger på fire hovedområder:

– påvirke LO til å bli den største miljøorganisasjonen i Norge
– rette søkelys på egne bedrifters miljøansvar
– styrke Oslo-industrien
– ta del i lokale miljøutfordringer

Man kan si at PULS-prosjektet var en del av en forsvarskamp for Oslo-industrien, men det ble organisert for noe større enn det; langsiktige prioriteringer av fagbevegelsens arbeid, knytte båndene mellom Groruddalens innbyggere og industrien, bygge broer mellom industri og naturvernorganisasjoner og andre Ngo-er. I tillegg hadde PULS et klart internasjonalt perspektiv; forurensning er ikke nasjonalt problem, det er først og fremst et globalt problem.

I forkant av LO-kongressen tok PULS mange initiativ for å styrke miljøprofilen. På flere seminarer ble det diskutert miljøpolitikk og utarbeidet forslag til kongressen. PULS inviterte forskere og miljøorganisasjoner som Natur og Ungdom, Naturvernforbundet og Bellona til seminarene. I tillegg stilte representanter for venstrepartier til diskusjon. PULS utviklet et manifest for fagbevegelsen med en rekke konkrete handlingspunkter som forslag til kongressen i 1989. Med forbundsvise tillempinger ble det sendt inn som forslag og, ble i det store og hele vedtatt på kongressen. Et av punktene handlet om att verneombudet også skulle bli verneombud for det ytre miljøet, og sikres nødvendig opplæring.

«LO vil:

• Legge Brundtland-kommisjonens innstilling til grunn for sitt arbeide med miljøpoli¬tikk i framtida.
• At verneombudene skal ha stansingsrett med hensyn til farlige utslipp til sjø, vann og luft. (På linje med den verneombudene har etter AMLs § 27 (§ 6.3 i dagens lov, vår merknad).
• At verneombud må få obligatorisk opplæring i problemer knyttet til det ytre miljøet. Opplæringen må være av minst 40 timers varighet.
• Arbeide for at det ytre miljøet sidestilles med det indre miljøet i lovverket, tariffavta¬ler og overenskomster.»

Oslo-industrien var hardt presset fra midten av 1980-årene. Fra å være den ledende industribyen i landet, ble industri assosiert med uønsket virksomhet, forurensing og støy. Bedrift etter bedrift ble lagt ned eller flyttet ut av byen. PULS brukte mye ressurser og hele sitt kontaktnett til å koble industriene med forskningsmiljøer, i et forsøk på å etablere ny virksomhet basert på miljøteknologi.

Kunnskapsbasen om forurensning, miljø og klima som ble utarbeidet i PULS-prosjektet ble videreutviklet i flere av bedriftene; egne PULS-grupper laget forslag til miljøkartlegging på bedriften. Det ble også lansert miljøkrav i lokale forhandlinger, som kollektive transportløsninger til og fra jobben. Av tiltak som ble vurdert og gjennomført i Puls-bedrifter kan nevnes energigjennomgang, kontroll av utslipp, bedre avfallsbehandling og miljøopplæring. Gjennombruddet kom når PULS tydelig pekte på sammenhengen mellom det gode arbeidsmiljøet og det ytre miljøet; det gikk ikke lenger å flytte bedriftsforurensning til naboen. I ettertid er det lett å se at PULS-prosjektet var i forkant av de nasjonale kravene til internkontroll av helse, miljø og sikkerhet.

Alnaelva på dagsorden

Men den saka som er mest kjent i media og for historia, er arbeidet med Alna-elva, som den gangen rant gjemt og glemt i bånn av Groruddalen.

Langs Alnaelva var det opprettet minst 17 avfallsdeponier, og bedriftene brukte elvebreddene som sin «usynlige» bakgård; her plasserte de utrangert utstyr og maskiner, byggematerialer osv. Skulle oslo-industrien få reddet og økt sitt renomme, måtte man spille på lag med lokalbefolkningen og framtida. PULS lanserte ideen om å «adoptere» elva bit for bit, fra os til os. Fagforeninger og bedrifter kunne i samarbeid med skoler, naturvernforeninger, husmorlag eller hva som fantes, ta ansvar for sin lille eller store bit av elva. Aktivitetene som fulgte av ansvaret kunne bestå av jevnlig oppsyn med kvaliteten, årlige opprydningsaksjoner eller opparbeiding av tursti langs bredden.

Første bedrift ut var NSB. I samarbeid med klubbene og Jeger- og fiskeforeningen i Groruddalen, Hellerud videregående skole og Natur og Ungdom ble 1,2 km elvebredd adoptert. Kristin Hille Valle, miljøminister, deltok i den høytidelige markeringen av adopsjonsløftet og avduket et stort skilt ved Nedre Kalbakkvei hvor tiltaket og samarbeidet ble presentert.

Nå må det også sies at NSB ville ekspropriere breddene ned til elva i nesten hele denne lengden, 1,2 km, og det uten å ta hensyn verken til miljø eller folk. Som de sa; det er jo bare 1,2 km! Ja, omtrent som avstanden mellom Slottet og Oslo Sentralbanestasjon.

Hellerud VGs bidrag var knyttet til byggfagene; hvordan sikre elvebreddene på bærekraftig vis. Seinere ble naturfaglinja involvert i et prosjekt for å overvåke vannkvaliteten i Alna – i tett samarbeid med ingeniører ved STK.

Engasjementet rundt Alna førte til at så godt som samtlige partier i Oslo fikk programpunkter om elva, og de kommunale etatene har prioritert arbeid med turstier, tilrettelegging for universell bruk og ikke minst økt vannkvaliteten. Resultatet er tydelig i dag; Fra oset ved Breisjøen er det anlagt universell tursti, parkanlegg og sittegrupper helt ned til Alfaset. Langs Postens nye anlegg er det rennende vann, men derfra og til Smalvollen er dessverre Alnaelva så godt som utilgjengelig. Langs Smalvollen, forbi Bryn og Svartdalen og ned til Kværner framstår Alnaelva praktfull.

Puls-engasjementet har også hatt klare føringer for hvordan man samarbeidet med de andre elvene i Oslo.

Alna-elva prosjektet var ikke det eneste lokalpolitiske arbeidet PULS gjennomførte. I samarbeid med bl.a. Fossum kirke og Norsk husmorlag arrangerte PULS møter om forbrukermakt; krav til varehandelen om emballasje, transport, ombruk og bærekraftig produksjon. PULS-representanter på Fellesmeieriet gikk også i dialog med naboene for å diskutere mindre belastende transportløsninger, utkjøringstider, stoppunkter mm. Innspillene ble diskutert på allmøte med sjåførene og ble godt tatt imot. På tross av endrede vaner.

Tenke globalt – handle lokalt!

Var dette bare et lokalt prosjekt? Det andre store ressurskrevende prosjektet PULS gjennomførte involverte Arkhangelsk og Kola-halvøya. Til Bergenskonferansen i 1991 (forløperen til Rio 1992) inviterte PULS mer enn ti fagforeningsledere fra Murmansk, Arkhangelsk og Kolahalvøya på 14 dagers opphold i Norge. Russerne kom om bord på Hurtigruta i Kirkenes og det var arrangert møte med lokale fagforeningsfolk langs ruta ned til Bergen. I Bergen var alle innkvartert på feriehjem på Askøy og deltok på mange seminarer og debatter i og rundt Bergen. NSB spanderte nattoget til Oslo, og russerne overnattet hos Puls-aktivister fra deltakerbedriftene. Diskusjonene dreide seg om både de store forholdene som Barentshavet, Nikkelverket og atomkraft i Russland, til hvordan klubbene i Oslo samarbeidet med ledelsen i konkrete miljøspørsmål.

Bedriftene som deltok, forsto at PULS-engasjementet økte omdømmet deres, det var i ei tid hvor det var viktig å vise hensyn. Særlig for Fellesmeieriet som solgte ren norsk melk fra ren norsk kultur, for NSB som konkurrerte mot økt biltrafikk, for Jordan som brukte mye plast til børstene og emballasjen. Men også der ledelsen faktisk var interessert i å beholde arbeidsplassene og vise at industrien tok ansvar.

Jeg var hovedverneombud på Fellesmeieriet (TINE Meieriet Oslo i dag), og jeg tror ikke jeg har vært med på et fagforeningsprosjekt som har fått så mye positiv oppmerksomhet og støtte fra miljøer utenfor LO noen gang. Miljøverndepartementet stilte med prosjektstøtte, vi ble invitert til NHOs årskonferanse, vi fikk innpass hos miljøbevegelsen, vi fikk bruke arbeidstida til aktivitetene, vi fikk bedriftene til å åpne lommeboka og de støttet våre sideprosjekter: nord-kalott-samarbeid, deltakelse på Bergenskonferansen om miljø, adopsjon av Alna-elva, osv. En rekke små og store tiltak.

Den ene etter den andre av industribedriftene som deltok i PULS ble lagt ned eller flyttet ut av Groruddalen. Tilbake sto NSB-verkstedet på Nyland (Mantena) og Fellesmeieriet Oslo. Men prosjektets idé kan man fortsatt se spor av, for eksempel i den brede alliansen som er grunnlaget for suksessen Broen til Framtiden.

Arne Bernhardsen (f. 1954) har vært produksjonsarbeider og hovedverneombud på Fellesmeieriet i Oslo, der han arbeidet i 15 år. Han har jobbet med fagopplæring i NHO-systemet, vært saksbehandler på arbeidsmiljø i LO og forlagsredaktør i arbeidslivsredaksjonen i Gyldendal. Han underviser fortsatt om arbeidsmiljørelaterte temaer for organisasjoner og bedrifter.