Alnaelvas Venner feiret 20 år

Fra mottakelsen i Rådhuset. Sidsel Andersen overrekker blomster til Helén Svensson. Foto: Kari Dogger.

Alnaelvas Venner feiret sitt 20-årsjubileum i Oslo Rådhus den 14. juni 2002. Ordfører Marianne Borgen inviterte til mottakelse i det vakre Munchrommet.

Ordføreren ønsket velkommen, gratulerte og takket for innsatsen så langt. Helén Svensson som nylig har overtatt som leder i Alnaelvas Venner, takket pionerene, ikke minst Vidar Berget, som har ledet Alnaelvas Venner de siste 12 årene.

Sidsel Andersen, nestleder i Oslo Elveforum, gratulerte jubilanten og overrrakte blomster. Tone Buberg, som var med på å stifte Alnaelvas Vener, fortalte om begynnelsen – med kampen for Hølaløkka og Leirfossen.

Skrevet i Alnaelva, Arrangementer | Legg igjen en kommentar

Toplansløsningen er best

Majorstuen T-banestasjon. Foto: Unni Eriksen

– Toplansløsningen legger opp til en full gjenåpning av Frognerelva og bedre løsninger for et parkanlegg i området. Det omfatter også en gangvei lagt nærmere elva og en mer sammenhengende sykkelvei opp til Blindern. Vi anbefaler sterkt toplansløsningen som gir best uttelling både for befolkningen, landskapet og miljøet.

Dette skriver Frognervassdragets Venner og Oslo Elveforum i en fellesuttalelse datert 31. mai 2022 til forslaget til planprogram for Majorstuen T-banestasjon.

Bakgrunnen er at Sporveien har satt i gang arbeidet med å omregulere Majorstuen T-banestasjon basert på detaljregulering for Fornebubanen vedtatt i 2018. Omreguleringen legger til rette for en T-banestasjon med fire spor på ett plan under dagens stasjonsområde, etablering av nytt grøntdrag i Blindernaksen og gjenåpning av Frognerbekken.

Bygging av Fornebubanen er nå satt i spill, men planarbeidet for Majorstuen T-banestasjon fortsetter.

Gjenåpner Frognerelva

Bygging av ny T-banestasjon gjør det mulig å gjenåpne Frognerelva fra Majorstuen stasjon opp til Frøen. Dette innebærer frigjøring av et areal på ca. 100.000 m2 i et av de tettest befolkede områdene i Oslo. Den gjenåpnede Frognerelva vil bli et sentralt element i dette området og i den lokale stedsutviklingen.

Alternativene

De to alternativene er illustrert på denne måten i planprogrammet:

Saksinnsyn.

Skrevet i Ukategorisert | Legg igjen en kommentar

Elvedronningen fyller 80

Ida Fossum Tønnessen

Ida Fossum Tønnessen har gjennom et langt yrkesliv blitt kalt både «parkdronning» og «skogvokter». Men blant venner i Oslo Elveforum klinger «elvedronning» bedre. Gjennom mange år har hun kjempet for gjenåpning av Oslos elver og bekker. Den 29. mai fyller hun 80 år.

Tekst og foto: Per Østvold

Ida serverer lunsj i solskinnet. Vi sitter på balkongen i hennes leilighet i Holmenkollåsen – en balkong som er fylt opp med blomsterkrukker og planter av alle slag. – Det er ikke vanskelig å se at du er utdannet gartner, sier jeg. Ida smiler fornøyd tilbake.

– Allerede som ganske ung hadde jeg interesse for planter og alt grønt, forteller Ida. Det var et naturlig valg for meg å begynne i gartnerlære på Kalnes jordbruksskole i Østfold. Deretter tok jeg artium for å kunne studere på landbrukshøgskolen på Ås. På gartnerskole i Lier fikk jeg grunnutdanningen som anleggsgartner i 1964.  På NLH, der jeg studerte fra 1964 til 1967 ble jeg landskapsarkitekt. Det er et yrkesvalg jeg aldri har angret på, sier Ida.

Ida ble født under andre verdenskrig, og vokste opp i Oslo og Bærum. Hennes mor var utdannet førskolelærer, men etter at hun giftet seg, fikk hun aldri anledning til å gå ut i lønnet arbeid, selv om hun ønsket dette. Dette var ikke en uvanlig situasjon for kvinner på 1960-tallet. Det var forventet at kvinner skulle ta seg av barn og hjem, og barnehageplasser fantes nesten ikke.

– Jeg var fast bestemt på at jeg ikke skulle havne i samme situasjon som mor, forteller Ida. Da jeg traff Einar, han som ble min ektefelle, var jeg egentlig ikke så opptatt av å få barn. Jeg trodde at barnefødsler ville gjøre det vanskelig å bruke min utdannelse og realisere min egen yrkeskarriere. Men fordi Einar så sterkt ønsket å bli far, og fordi han tilbød seg å dele på alt husarbeid, slik at jeg kunne fortsette som landskapsarkitekt, lot det seg likevel gjøre. Og det er jeg selvsagt glad for i dag. Vi har fått to fine sønner som i sin tur har gitt meg seks barnebarn – en stor gave.

Politisk aktiv

– Du gikk tidlig inn i politikken?

– Ja, jeg var med på å stifte landbrukshøyskolens konservative studentforening mens jeg studerte der. Far var aktiv i Unge Høyre, så jeg har nok fått min grunnholdning etter han. Jeg meldte meg inn i Høyre i 1967. Men jeg har ikke alltid hatt Høyres støtte for alt jeg har ment. For eksempel var jeg opptatt av miljøvern lenge før partiet kom på banen. Jeg kjempet for Markagrensa, og der var Høyre ingen pådriver. Og jeg holdt et innlegg om jordvern på Høyres landsmøte i 1973, som kanskje ikke alle var like begeistret for, forteller Ida med et smil.

– Som politiker var jeg opptatt av likestilling og miljø, og på begge områder opplevde jeg at vi kunne oppnå støtte på tvers av partiene. Da jeg kom inn i Oslo Bystyret fikk jeg mange slengstemmer fra SV på grunn av at jeg jobbet aktivt for kvinne- og miljøsaker. Og så fikk jeg selvsagt av og til kjeft fra eget parti for meninger jeg hadde, for eksempel om moderat kjønnskvotering. Den tverrpolitiske støtten gjorde det mindre tungt å kjempe. Og så må det føyes til at jeg ikke var blant de mest beskjedne som stod i kø og ba om unnskyldning for at jeg var til.  

Det sistnevnte minner intervjueren på en omtale av Ida i Aftenposten for nøyaktig 30 år siden. Under overskriften “Oslos parkdronning” skrev Aftenpostens Rie Bistrup om Ida at “Hun er linjalrett i ryggen som en fordums rektor, energisk, pågående, utholdende og arbeidsglad. Dertil ujålete og usminket. Hun kjøpe en lebestift i 1952, og den har hun fremdeles.” Mange vil nok mene at denne omtalen holder ennå.

Ida ble valgt inn i bystyret i 1976, og ble medlem av formannskapet i 1980. Hun var bystyrepolitiker i tre perioder fram til 1985. I løpet av disse årene hadde hun en lang rekke tillitsverv. Hun var medlem av Skogstyret, var leder for Rådet for Oslo-marka, ledet Frilufts- og miljøvernrådet, var medlem av Park-, idretts- og renholdsutvalget, ledet Barnehagenemnda, var medlem av Miljøparkrådet Akerselva Miljøpark, satt i styret for Oslo og Omland Friluftsråd og i styret for Selskapet for Oslo Byes Vel. Dette for å nevne noe. Fra 1972-73 og fra 1978-83 var hun dessuten medlem av Oslo Høyres arbeidsutvalg, og hun satt i Oslo Høyres hovedstyre fra 1972-83. I tillegg var hun vara til Stortinget fra 1977 til 1985. Lista over Idas mange gjøremål er lang og imponerende.

– Men i 1985 ble det brått slutt på ditt partipolitiske engasjement?

– Ja, det er riktig, bekrefter Ida. I 1985 søkte jeg og fikk jobben som etatssjef i Oslo kommune for park- og idrett. Da måtte jeg ut av politikken. Men jeg fikk en jobb som jeg stortrivdes med, og hvor jeg fikk brukt mine evner både som landskapsarkitekt og som organisator. Min politiske erfaring kom selvsagt også godt med. De siste årene i arbeidslivet fra 2001 til 2007 jobbet jeg som seniorrådgiver i Byrådsavdelingen for miljø og samferdsel med Groruddalsprosjektet som arbeidsområde. Og gjennom Groruddalen renner to viktige elver, nemlig Hovinbekken og Alnaelven, som ble viktige blå strenger gjennom store byutviklingsprosjekter.

Fra politikk til Oslo Elveforum

– Så snart jeg ble pensjonist, ble jeg kontaktet av Tor Holtan-Hartvig, som da var leder i Oslo Elveforum. «Ida, kom til oss», sa Tor. Jeg ble valgt inn i styret i 2007, og ble leder året etter. Jeg satt som leder fram til 2016. Da overtok Frithjof Funder, mens jeg fortsatte som rådgiver.

Ida bader i Lysakerelven. Foto: Privat eie.

– Jeg har hatt stor glede av årene i Oslo Elveforum. For det første har jeg truffet mange spennende og kunnskapsrike folk. For det andre har vi oppnådd mange resultater. Mange lukkede strekninger er åpnet. Og holdningene til byvassdragene er totalt endret.

– Men fortsatt bygges det tett inntil elver og bekker – av og til også over. Vi må være på vakt og følge med. Og bystyrepolitikere må bli tøffere og si nei til utbyggere som ønsker å privatisere elvebredder, sier Ida.

Mærradalsbekken

– Hva tenker du i dag om Mærradalsbekken, som er «din egen» bekk, og som har sine kilder i ditt nabolag i Voksenåsen?

– Jeg synes fortsatt at det er veldig trist at Mærradalsbekken ikke blir gjenåpnet gjennom Hovseterdalen. Mange av oss ble veldig overrasket over motstanden i lokalbefolkningen. Kanskje ble prosjektet for stort og for kostbart? Og så er det jo ikke alle som skjønner at barn kan lære å forholde seg til rennende vann.

– Dernest synes jeg at vi trenger en diskusjon om Mærradalen, som er en perle. Hvor mye tømmer og nedfall skal ligge langs elvebredden? I dag synes jeg at det er for mye nedfall. Men dette må Oslo Elveforum ta opp med etatene i Samarbeidsforum for vassdrag, SaFoVa, mener Ida.


Fikk St. Hallvard

Utdelingen av St. Hallvard i 2019. Fra venstre: ordfører Marianne Borgen, Ida Fossum Tønnessen og
Sissel Rønbeck.

I 2018 ble Ida nominert som Årets Osloborger. Det er Aftenposten som hvert år deler ut tittelen til en av Oslos ildsjeler. Ida nådde ikke helt opp i 2018. Men året etter fikk hun en pris som henger enda høyere: St. Hallvard-medaljen, som hun fikk sammen med Sissel Rønbeck.

– Hvordan startet samarbeidet mellom deg og Sissel Rønbeck?

– Sissel hadde tydeliggjort sitt engasjement for Akerselven da hun ble miljøvernminister, og jeg satt som Park- og idrettssjef med forvaltningsansvaret for den samme elven. Da sjansen bød seg med ekstra midler, tok jeg kontakt med hennes rådgiver, som jeg kjente fra før, og samarbeidet ble etablert.

– Rådet for Akerselva miljøpark ble opprettet og sentrale etatssjefer og representanter fra relevante departementer satt der. Der kunne jeg bidra med ganske mye. Som etatssjef hadde jeg en anleggsavdeling på 40 personer, og kunne bidra med å løse praktiske oppgaver.

– Da vi startet arbeidet med Akerselva miljøpark i 1986, var målet å bevare elveparkens kulturhistoriske verdier med vekt på industri og arbeiderhistorie, og å få til en sammenhengende elvepark med en levende laksestamme i rent vann. Og i dag er det mye å være stolt av, understreker Ida.

– Men som jeg også sa i Rådhuset, da Sissel og jeg fikk medaljen, så skal æren for at Oslo har ti fantastiske vassdrag i byggesonen, som alle har grøntområder og turstier, deles med mange aktive elvevoktere.  Den kampen må fortsette, og jeg håper at jeg fortsatt kan bidra, avslutter Ida.

På vegne av alle elvevenner gratulerer vi med 80 årsdagen den 29. mai. Dagen feires på Sørlandet sammen med familien.

Skrevet i Ukategorisert | Merket med , | Legg igjen en kommentar

Fuglesangtur langs Ljanselva

Skrevet i Ljanselva-blogg | Legg igjen en kommentar

Elverusken ved Ljanselva

3.mai var Elverusken på plass ved Hauketo der klasse 4A på Prinsdal skole stilte elevsterke opp. Med hjelp fra Ruskenfolk, NVC og Miljøprosjekt Ljanselva ble området rundt Hauketo og langs Gjersrudbekken ryddet. Stor aktivitet og mange “funn” – se bilde.

14. juni fortsetter Elverusken langs Akerselva fra Vaterlandsparken.

Skrevet i Ljanselva-blogg | Legg igjen en kommentar

Vårdag på Sagstua

Skrevet i Ljanselva-blogg, Ukategorisert | Legg igjen en kommentar

Gytegrus i Ljanselva

23. mars var BYM med hjelpere i Liadalen der de la ut mye fin gytegrus og store steiner som fisken har stor glede av ved gyting. Nå er det bare å vente på småfisk.

Skrevet i Ljanselva-blogg | Legg igjen en kommentar

Miljøaktivist og vegviser

Frithjof Funder. Foto: Per Østvold

En samtale med Frithjof Funder

Tekst: Per Østvold

– Hvordan gikk det til at du, som vokste opp i et pent møblert hjem på beste Ullern i Oslo, tok del i den ulovlige Mardølaaksjonen i 1970?

Jeg spør Frithjof Funder (85), mens vi går tur i villastrøket på Høybråten i Oslo, der han bor. Jeg ville vite mer om den spreke 85-åringen som tidligere var leder for Oslo Elveforum, og som fortsatt er aktiv. Avtalen om en spasertur ble gjort for lenge siden. Men så rammet pandemien Norge og satte en stopper for det meste. Nå lysner det – i dobbelt forstand. Pandemien er på tilbaketog. Vi kan igjen møtes på en normal måte. Og mens vi spaserer i stille villagater en fredag i slutten av mars, kommer sola fram og gir litt varme.

Frithjof smiler av min lille provokasjon, og svarer: – Som ung trodde jeg at jeg skulle bli et eller annet innen reklame. Jeg tok først Otto Treiders handelsskole, og deretter reklameskolen i 1960. Jeg jobbet et par-tre år i bransjen. Men så måtte jeg stille meg selv spørsmålet: Er det virkelig dette jeg ønsker å bruke livet på? Og det var det ikke. Jeg sluttet og begynte på Blindern. I 1969 ble jeg cand.mag. med sosiologi og statsvitenskap mellomfag, og etnografi grunnfag.

– Men dette forklarer ikke at du deltok i Mardølaaksjonen?

– Den enkle forklaringen er at under studiene ble jeg kjent med filosofen Sigmund Kvaløy Sætreng, fortsetter Frithjof. Vi var begge opptatt av friluftsliv og naturvern. Sigmund var hjelpelærer og vit.ass. for Arne Næss, og var sterkt inspirert av buddhistisk filosofi og ikkevold. I 1969 ble Samarbeidsgruppene for natur- og miljøvern (snm) stiftet med Sigmund som ubestridt leder – som en friere avlegger av Naturvernforbundet. Og året etter kom Mardølaaksjonen som engasjerte oss som var unge og miljøengasjerte i 1970.

(Artikkelen fortsetter etter bildet.)

Mardølaaksjonen 1970. Foto Erik Thorberg / NTB

Mardølaaksjonen

For de som er født etter 1970, må vi forklare hva Mardølaaksjonen var:

Det var en ikke-voldelig protest mot kraftutbygging sommeren 1970 i Eikesdal i Møre og Romsdal, i fjellheimen mellom Nesset kommune og Rauma kommune. Aksjonen ble særlig kjent på grunn av den høye Mardalsfossen i Eikesdal (totalt fall på 705 m), som skulle legges i rør. Saken engasjerte mange miljøbevisste mennesker og fikk stor oppmerksomhet både i inn- og utland.

Etter hvert ble mange av aksjonistene fjernet av politiet. Blant de flere hundre aksjonistene var det flere kjente personer, slik som filosofene Arne Næss og Sigmund Kvaløy Sætreng. Venstrepolitikeren Odd Einar Dørum var også med. Til slutt ble overmakten for stor. Det ble utbygging av vassdraget, og den spektakulære Mardalsfossen har siden vært tørrlagt det meste av året.

– Det som var spesielt med Mardølaaksjonen, forteller Frithjof, var at det var første gang at miljøaktivister tok i bruk sivil ulydighet som middel i en motstand mot kraftutbygging. Dette var noe helt nytt her i landet. Aksjonen skulle egentlig ha kommet tidligere, i forbindelse med kraftutbygging i Aurlandsdalen. Men Sigmund mente at vi ikke var godt nok forberedt. Man kan ikke aksjonere og bruke ikkevold hvis lokalbefolkningen og opinionen ikke skjønner hvorfor, mente han. Og det hadde han selvsagt helt rett i. Først ut på sommeren 1970 mente Sigmund at tiden var inne, og da i Mardøla.

– Ble du arrestert?

– Nei, det ble jeg ikke. I 1968 hadde jeg blitt forlagsredaktør i Universitetsforlaget med ansvar for samfunnsfagene og filosofi. Dette var for øvrig en stilling jeg hadde i nesten 20 år, inntil en kollega og jeg startet forlaget Vett & Viten.

Dagen før en stor politistyrke rykket inn i fjellheimen i Eikesdal ble jeg oppringt av min sjef i U-forlaget, som meget bestemt gjorde det klart at jeg var sterkt ønsket på kontoret. Jeg kunne ikke risikere å miste jobben, så jeg dro tilbake til Oslo. Men helst hadde jeg lenket meg sammen med de andre aksjonistene.

– Vi tapte kampen om Mardølavassdraget, forteller Frithjof, men aksjonen ga allikevel resultater. Den ble starten for å bygge opp en slagkraftig natur- og miljøvernbevegelse i Norge, som supplement til Naturvernforbundet.

Altaaksjonene

– Et tiår seinere kom aksjonene mot utbygging av Altavassdraget?

– Ja, der deltok jeg også. Frithjof smiler ved tanken. I den aksjonen ble jeg arrestert og båret bort av politiet. Mange av de unge ble slept bort etter beina. Det gikk ganske hardt for seg. Men jeg var en godt voksen mann i 1981– nesten middelaldrende – så politiet behandlet meg ganske pent.

– Jeg fikk en bot på tre tusen kroner. Det var jo ganske mange penger i 1981. Jeg møtte i retten og hadde forberedt en lengre forsvarstale. Men dommeren sa at det var helt unødvendig at jeg holdt den talen. Enten godtok jeg boten jeg fikk for ordrenekt da politiet ba meg fjerne meg fra anleggsveien, sa han, eller så kunne jeg holde min forsvarstale og få boten mangedoblet. Valget var mitt. Det endte med at jeg godtok boten. Uansett ville min forsvarstale ikke fått noen betydning for selve saken.

– Men du ble ikke dømt som oppvigler?

– Nei, ikke jeg. Men Per Flatberg, som er en kar som jeg har den største respekt for, ble dømt som oppvigler. Han var først generalsekretær i Naturvernforbundet, og deretter ble han informasjonsleder i Altaaksjonen. Og utrolig nok ble han dømt etter den såkalte oppviglerparagrafen. (Per Flatberg ble dømt etter den gamle straffelovens § 140, som forbød oppfordring til og «forherligelse» av straffbare handlinger.)

– Men hvordan havnet du i Altaaksjonene?

– For det første hadde jeg alltid vært et friluftsmenneske, og miljøengasjert. På slutten av 1970-tallet var jeg med i Bærums lokallag av Norges Naturvernforbund. Og så må vi huske på at Folkeaksjonen mot utbygging av Alta-Kautokeinovassdraget hadde mange tusen medlemmer i 1981. Det var en stor og ikkevoldelig folkebevegelse som favnet ganske bredt.

(Artikkelen fortsetter etter bildet.)

Altaaksjonen 1981. Foto: Helge Sunde / Samfoto / NTB.

Det kan tilføyes at under politiaksjonen 14. januar 1981 ble 600 politifolk satt inn for å fjerne demonstrantene. 532 demonstranter ble arrestert, mens 800 ble bøtelagt. Sterke krefter ønsket å sette inn soldater for å bistå politiet, men til slutt satte daværende forsvarsminister Thorvald Stoltenberg en stopper for dette.

– Jeg hadde et ekstra motiv for å delta, forklarer Frithjof. Jeg avtjente førstegangstjenesten fra 1956 til 1958, og tok flyvåpenets sambands- og radarskole. Først var jeg på Lutvann i Oslo, og deretter tjenestegjorde jeg i Kautokeino. Det var under oppholdet i Kautokeino at jeg ble godt kjent med flere samer og fikk den største respekt for deres kultur og levemåte.

– Altaaksjonen dreide seg ikke bare om utbygging av et vannkraftverk i Altaelva i Finnmark, presiserer Frithjof. I den første fasen foreslo NVE å legge deler av samebygda Masi under vann! Dette opprørte meg, ikke minst fordi dette området også ble brukt som beiteområde for reindriften. Forslaget var rett og slett et overgrep mot samene. Heldigvis ble denne delen av forslaget senere fjernet. Men Altaelva ble demmet opp, sier Frithjof, og ser for en gangs skyld litt sint ut. Vi er begge enige om at dette er et svart kapittel i Norges nyere historie.

Scooterspor over Bæskades

– Jeg skrev noen dikt etter å ha deltatt i Alta-aksjonene, forteller Frithjof. Det var for å få traumet ut av kroppen. For at du skal forstå hvorfor, må jeg fortelle at før vi ble arrestert på anleggsveien med plakaten La elva leve, var vi i flere dager blitt jaget av politi i helikoptere og på snøskutere med lyskastere. Heldigvis kunne vi av og til forsvinne på ski opp i tåka, som ganske barmhjertig hadde lagt seg lenger opp i fjellet. Men jeg følte meg jaget, og helt fremmedgjort i forhold til vanlige norske verdier.

Et av diktene som Frithjof skrev, lyder slik:

Scooterspor over Bæskades
Samelands evige Bæskades.
Reinsdyrgenerasjoners trekk hver vår
og hver høst. Karrigste
og frieste levemåten i Norden.

Nordahl Griegs korte glimt
blir også mitt første møte.
Storm over Bæskades.
Dette hardføre, flortynne
lag av grønt over grunnfjellet.
Dekket av snø fra september til juni.

Et scooterspor krysser Bæskades.
Er det slutten på levemåten
eller bare et blaff av overmot
som varer et stjernesekund,
bare min tid?

(Artikkelen fortsetter etter bildet.)

Friluftsmannen på 1980-tallet. Foto: Privat eie.

Et organisasjonsmenneske

– I disse dager er det fem år siden du gikk av som leder i Oslo Elveforum, samtidig som du har fortsatt som varamedlem og rådgiver. Hvordan ble du aktiv i denne organisasjonen?

– Jeg bor ved Ellingsrudelva, og den var springbrettet for mitt engasjement. Men Ellingsrudelva var ikke representert i Oslo Elveforum fra starten i år 2000, forteller Frithjof. Jeg tror vi kom litt i skyggen av de andre Oslo-vassdragene. Årsaken var nok at Ellingsrudelva er det eneste byvassdraget som ikke renner ut i fjorden, men er en del av Glommavassdraget.

– Men så tok Tor Holtan-Hartwig kontakt. Han var Oslo Elveforums første leder, var karismatisk og en inspirator for oss alle, og overtalte meg til å bli med i Oslo Elveforum og være en kontaktperson for elvevenner langs Ellingsrudelva. Og det har jeg hatt stor glede av i alle år etterpå.

Frithjof ledet Oslo Elveforum fra 2015 til 2017. Men før dette hadde han en lang karriere som organisasjonsmenneske. På 1970-tallet var han i flere år leder for Bærums lokallag av Norges Naturvernforbund. Han ledet Naturvernforbundet i Oslo og Akershus på 80-tallet, var i åtte år redaktør av medlemsbladet Grevlingen, satt i styret for Oslo og Omland Friluftsråd fra 1974 og var leder fra 1990 til 1994. Parallelt med disse vervene var han medlem av styret i Friluftsrådenes Landsforbund fra 1994 til 2000. Dette i tillegg til en lang rekke tillitsverv i andre organisasjoner – samt noen år som bydelspolitiker. Lista er lang, og kan ta pusten fra de fleste.

Ikke overraskende er han æresmedlem både i Naturvernforbundet i Oslo og Akershus og i Oslo og Omland Friluftsråd.

(Artikkelen fortsetter etter bildet.)

Vandring på Høybråten. Foto: Per Østvold

Ellingsrudelva

Mens vi spaserer, har vi nådd ned til Ellingsrudelva, grenseelva mellom Oslo og Lørenskog, som renner nordover fra innsjøen Elvåga i Østmarka. Vi stopper opp i nærheten av Ellingsrud gård, ved begynnelsen av den populære turveien som følger Ellingsrudelva til Mariholtet på Oslosiden.

– Her burde det også anlegges en tursti på Lørenskog-siden, mener Frithjof. De senere årene har han vært leder for Ellingsrudelvas Venner, som er en liten gruppe med elvevenner – både fra Oslo-siden og fra Lørenskog-siden. Gruppa arbeider for at forslaget om tursti langs elva på Lørenskogsiden skal følges opp, og for at kulturminner skal bevares.

Frithjof er fornøyd med at Oslo Kommune nå vil sette i stand den gamle husmannsplassen Enga ved Mariholtveien. Det kunne bli et infosenter og læringssted her! – Vi har mange viktige natur- og kulturverdier langs elva, presiserer Frithjof. Vi har ruiner etter møller, sagbruk og teglverk. Tenk hva vi her kunne ha fått til, hvis de to kommunene hadde satset!

Forfatter og groruddøl

Etter hvert har vi kommet tilbake til rekkehuset hvor Frithjof bor alene etter at kona Helene døde for noen år siden. Jeg takker ja til å bli med inn til lunsj, og blir plassert i sofaen mens Frithjof disker opp på kjøkkenet.

– Helene var for så vidt grunnen til at jeg ble groruddøl. Vi giftet oss i førtiårsalderen. Og hun hadde rekkehus på Høybråten. I dag er jeg ihuga groruddøl.

– Du er fortsatt glad i bøker, sier jeg. Det er ikke et spørsmål, men en konstatering, mens jeg betrakter hauger av bøker i stua. – Jeg rekker ikke å lese alt, unnskylder Frithjof seg med. Jeg kjøper en mengde bøker som jeg tenker at jeg bør lese, men av og til ender med at jeg leser 20 sider før jeg begynner på noe annet. Men jeg leser da fortsatt ganske mye.

– Men du har også skrevet en god del bøker selv?

Han må medgi det. Det har faktisk blitt en imponerende mengde bøker og artikler. Mest kjent er kanskje 40 trivelige turer i Oslo og omegn, som kom i hele fire opplag mellom 1989 og 2017. Sammen med Anne Grete Giæver skrev han også 40 trivelige turer i Asker og Bærum, som kom i to opplag mellom 1996 og 2004. Nevnes kan også Naturen og det moderne mennesket (redigert med Otto Johansen), som kom ut i 1976, og Markagleder (redigert til Oslo og Omland Friluftsråds 50-årsjubileum), som kom i 1986, samt Oslo Turvei Guide i 2008.I tillegg har han skrevet en del artikler – bl.a. for Groruddalen Historielag og Naturvernforbundet. Dette bare for å nevne noe.

– Er det turveiene som har inspirert deg mest? Jeg spør, og tenker på mitt første møte med boka 40 trivelige turer i Oslo og omegn. Boka hadde gode turkart, og ga meg min første innføring i systemet med alfanummerering av turveiene i Oslo.

– Jeg har, som sagt, alltid vært glad i friluftsliv, sier Frithjof. Samtidig har jeg ønsket å dele gleden med flere. Tenk over hvor mye turveiene betyr for trivselen i Oslo. Turbøker og gode kart har vært mine bidrag til friluftslivets gleder, avslutter Frithjof.

Takk til Frithjof for en hyggelig tur og en inspirerende samtale.

Skrevet i Ukategorisert | Legg igjen en kommentar

Vårdag på Sagstua

Skrevet i Arrangementer, Ljanselva-blogg | Merket med | Legg igjen en kommentar

Vellykket årsmøte


Fra årsmøtet på Bånkall gård. Foto: Per Østvold

Oslo Elveforum avholdt årsmøte den 17. mars på Bånkall gård med 25 deltakere fra elve- og bekkegruppene. Alnaelvas Venner var vertskap. Før årsmøtet ble deltakerne invitert til en guidet tur langs Tokerudbekken med oppmøte på Vestli t-banestasjon. Vidar Berget var guide.

Før behandlingen av ordinære årsmøtesaker presenterte Inger Elisabet Røise sitt prosjekt for en vannrensefontene, som hun planlegger oppført som testfontene ved Nitelva i Fjellhammardammen.

Avslutningsvis orinterte Sidsel Andersen og Inger Wold om arbeidet med heftet En blågrønn visjon for Oslo.

Etter årsmøtet består styret av følgende personer:

Per Østvold, leder – Akerselva
Sidsel Andersen, nestleder – Hovinbekken
Ellen Jacobsen, kasserer – Mærradalsbekken
Helén Svensson – Alna (ny)
Trine Johnsen – Ljanselva
John Tibballs – Lysakerelva
Bo Wingård – Lysakerelva og Bærum Elveforum
Amund Kveim – Østensjøvannet

Varamedlemmer:

1. Kari Dogger – Frognerelva
2. Gerd Harriet Lindeberg – Hoffselven
3. Harald Lundstedt – Gjersjøelva
4. John Stensgaard – Ellingsrudelva (ny)

Rådgivergruppa:

Are Eriksen, Ida Fossum Tønnessen, Leif Bertnes, Ulf Fredriksen, Leif-Dan Birkemoe, Unni Eriksen, Eivind Bødtker, Frithjof Funder, Arin Borgen, Terje Wold og Vidar Berget.


Fra årsmøtet. Foto: Per Østvold

Skrevet i Arrangementer | Legg igjen en kommentar